Kort og godt om læringsteori
For deg som ikke kan noe om læringsteori, som har lyst til å lære bittelitt...
Innledning
Forskning på læring har vært omfattende og vokst i et raskt tempo de siste tiårene. Kunnskapen vi i dag har om hva læring er og hvordan læring skjer, har gitt oss mulighet til å utvikle effektive og presise læringstiltak.
Kunnskapen om læring springer ut fra ulike fagfelt som psykologi, pedagogikk, didaktikk, kognitiv nevrovitenskap, adferdsforskning, biologi og sosiologi m.fl. Å forstå hva læring er og hvordan læring skjer, er grunnleggende for å utvikle effektive og målrettede læringstiltak.
Bruken av teoretisk innsikt i design av læringsprosesser har ofte vært begrenset til noen modeller som ofte har blitt kritisert for å være for enkle. Behovet for å bedre forstå og anvende læringsteori har blitt anbefalt i nyere tids studier.
Hva er læring?
Selv om læring er en kompleks prosess kan man veldig forenklet forklare det som en endring i adferd basert på erfaring. Det er en endring som er et resultat av opplevelser/oppdagelser og ny kompetanse (kunnskap, ferdigheter, evner, holdninger, meninger og verdier.
Læring defineres ulikt ut fra de forskjellige fagretningene, men det er enighet om at læring innebærer en flerdimensjonal prosess. Det at man kaller det en flerdimensjonal prosess, er at det handler om flere prosesser samtidig. Disse prosessene er:
Det er noe nytt som skal læres.
Det handler både om enkeltindividet.
Det handler om det teamet man er del av.
Det handler om det sosiale og kulturelle miljøet man lærer i.
Det handler om tidsrommet når læringsprosessen skjer.
Alle disse 5 punktene er med å påvirke et individs oppmerksomhet, konsentrasjon og hukommelse. Noe som igjen påvirke det å lære noe nytt. Det påvirker kunnskapsoverføringen og det påvirker anvendelsen.
Læring omhandler alt fra å lære seg en ny funksjon i en programvare (kan være enkelt og “smertefritt”), til å utvikle helt nye ferdigheter som å mestre et nytt fagfelt eller språk. Ikke minst er det krevende å utvikle nye holdninger og nytt tankesett (Mindset). Læring kan derfor både ansees som en prosess (noe som gjøres), og noe som skapes (et resultat).
Vi i Learnify liker å si “Læring for Utvikling”. Vi burde egentlig bruke forkortelsen LfU, og ikke L&U 😊
Bakgrunn og historien til ulike læringsteoriers perspektiver – en kort intro
Tidlig 1900-tallet
Behavioristisk læringsteori
De første betydningsfulle psykologiske teoriene om læring ble utviklet innen behaviorisme på tidlig 1900-tallet (Thorndike, Skinner, Watson og Pavlov).
Behaviorismen hadde utgangspunkt i et paradigme som begrenset vitenskapelige studier bare til de tingene som kunne observeres direkte. Man begrenset sine forklaringer til de materielle delene av situasjonen som kunne sees og beskrives.
Forklaringer på menneskelig atferd ble derfor uttrykt utelukkende i form av betingede responser på miljøstimuli. Fra disse tidligere tradisjonelle teorier hadde vi forståelse av læring som overførbart betinget ved ytre motivasjon. Deltakerne var derfor passive mottakere av informasjon, og læring ble påvirket av en stimulus-respons effekt.
Behavioristiske læringsmodeller tilbyr en forenklet og kontrollerbar metode for undervisning og kursing der det enkelt kan måles hva som er oppnådd (f.eks. antall timer kurs man har tatt og en test i etterkant).
Behavioristisk læring, oppsummert:
Undervisning og læring er knyttet til overføringsmetaforen: Kunnskap og informasjon blir overført mellom den som aktivt lærer bort og den som passivt er mottaker av informasjonen.
Lærere som benytter behavioristiske prinsipper underviser sine deltakere gjennom formidling, drilling, repetisjon og forming av «riktig» atferd.
Vurdering går ut på å sjekke hva som sitter igjen hos mottakeren (f.eks. ved bruk av tradisjonelle skriftlige og muntlige tester).
Læring er et resultat av belønning eller straff.
Perspektivet om at all kunnskap kan måles.
Fra 1950-tallet
Kognitivistiske læringsteorier
Det første forsøket på å adressere svakheten i behavioristisk læringsteori kom med utviklingen av kognitivistiske teorier rundt 1950 (Chomsky, Piaget). Kognitivismen anerkjente begrensningene av å se læring utelukkende i form av stimulus-respons og atferdsendring.
Kognitivismen avviste teorien som kun ser på læring som endringer i observerbar atferd. I stedet forstod man læring som bestående av endringer i mentale konstruksjoner og prosesser. De kognitivistiske læringsmodellene videreutviklet psykologien fra den behavioristiske tilnærminger til en bedre forståelse av de mentale kompleksitetene forbundet med læring.
Den videre utviklingen skjedde da man forstod at også den som skulle lære hadde en aktiv rolle i selve læringsprosessen. Man mente at mennesker har en indre motivasjon for mening og forståelse. Denne teoretiske posisjonen; kognitiv konstruktivisme flyttet fokuset på den lærende sin egen prosess med aktivt å konstruere ny kunnskap gjennom interaksjon med omgivelsene og aktiv problemløsning.
Sosial kognitiv læringsteori
På nesten samme tid utviklet det seg også en annen læringsteori: Sosial kognitiv læringsteori (Bandura, Bruner). Det utvikle seg en forståelse av at læring var noe som skjedde i et gjensidig samspill mellom atferd, personlighet og miljø. Man mente at læring ble påvirket av den kulturen man levde i. Her var også mestring et sentralt begrep i læringsprosessen. Den kognitive tradisjonen er primært opptatt av tenkning.
Kognitive læringsteorier, oppsummert:
Kunnskap blir konstruert av et individ gjennom aktivitet og i samspill med miljøet.
Undervisning må skje i relasjon til deltakernes forkunnskaper, siden kunnskapsutvikling bygger på det deltakerne kan fra før.
Lærere som benytter kognitivistiske prinsipper vektlegger individuelt arbeid med fokus på dybde og resonnering med begreper.
Vurdering av deltakernes forståelse (f.eks. ved bruk av tradisjonelle skriftlige, muntlige og praktiske tester).
Perspektivet om at all kunnskap kan måles.
Fra 1970-tallet
Sosiokulturell læringsteori
Sosiokulturell læringsteori (Vygotsky, Mead, Dewey, Lave & Wenger) var en motreaksjon til behavioristenes og kognitivistenes fokus på det som skjer «inne i hodet» når vi snakker om læring. En rekke teoretikere begynte å utforske læring som en sosial prosess der læring skjer i samspill og dialog med andre mennesker. Betydningen av sosiale rammer i læringssituasjonen ble vektlagt, og læring ble sett på som indre motivert - påvirket av andre.
Den sosiokulturelle læringsteorien ser på samarbeid, samhandling og ikke minst aktivitet og bruk av verktøy som avgjørende i læringssituasjonen, samtidig som læringssituasjonen er rammet inn av den sosiokulturelle konteksten der læringen skjer. En ny retning innen lærende praksisfelleskap utviklet seg.
Sosiokulturelt syn på læring, oppsummert:
Læring er grunnleggende sosial, og den rollen som andre personer (lærere, medelever, kollegaer) spiller i læringsprosessene er avgjørende både for hva som blir lært og hvordan det læres.
Læring er situert. Dette dreier seg om kontekst, altså hvilken sammenheng læring foregår i, hvordan omgivelsene påvirker oss og hvor relevante de oppleves for det som skal læres.
Læring skjer i aktivitet gjennom fellesskap og gjennom konkrete hjelpemidler og verktøy.
Kunnskaper, ferdigheter og forståelse er knyttet gjennom rammen av konteksten, inklusive virksomheten og samfunnet man deltar i.
Lærere som benytter sosiokulturelle prinsipper underviser sine deltakere gjennom fasilitering av felles aktiviteter.
Kommunikasjon og interaksjon mellom mennesker står helt sentralt, og språket det viktigste redskapet for å kunne kommunisere og tilegne kunnskaper i fellesskap.
Perspektivet om at kunnskap ikke kan måles.
Å lære som voksen → Andragogikk
Andragogisk læringsteori
Andragogikk (voksenopplæring) hadde sitt utspring på 1970-tallet (Knowles) hvor målet var å se hvordan barn og voksne lærte på ulike måter. Fra andragogisk forskning fra nyere tid vet vi at voksne ikke lærer på en annerledes måte enn barn, likevel var det noen punkter som ble trukket frem når det gjaldt voksenopplæring:
Livssituasjon: Sammenheng med det livet vi lever.
Selvoppfatning og autonomi: Voksne har en selvoppfatning om å være ansvarlig for egne avgjørelser og egne liv. Autonomi og respekt i en læringssituasjon. Det gjelder også respektere at noen ansatte synes det er vanskelig å lære nye ting og enkelte kan ha en motstand til å omstille, kanskje fordi identiteten og selvoppfatningen ofte henger sammen med det vi kan.
Når vi skal inn i en situasjon der vi skal lære noe nytt, kan det skape usikkerhet og i verste fall medføre at vi føler oss mindre smarte og unyttige. Det kan derfor være lurt å lage et opplegg som hensyntar dette allerede før ansatte skal læres noe nytt.
Erfaringer: Voksne kommer inn i en ny læringssituasjon med en stor erfaringsbase, noe som også bør hensyntas i design av læringstiltak (dette gjelder også for avlæring).
Teori og praksis går hånd i hånd: Ny kunnskap, forståelse og ferdighet læres når de inkluderes i sammenheng med virkelige situasjoner.
2020-tallet og i dag
En helhetlig tilnærming til alle teoriene
Vi ser i dag at forskning på læring og utvikling ønsker å dra nytte av innsikt på tvers av flere fagfelt og ulike teoretiske perspektiver for å få en mer helhetlig tilnærming; fra celler til systemer.
Ettersom kunnskap om menneskelig utvikling og læring har vokst i et raskt tempo, har også muligheten til å forme mer effektive pedagogiske praksiser økt. Å dra nytte av disse fremskrittene krever imidlertid integrering av innsikt på tvers av flere felt – fra biologi og nevrovitenskap til psykologi, sosiologi, utviklings- og læringsvitenskap – og koble dem til kunnskap om vellykkede tilnærminger. Denne nyere forskningen kan bidra til mer støttende design for læringsmiljøer for å muliggjøre optimal vekst i kompetanse, selvtillit og motivasjon (Darling-Hammond et al., 2020).
Vi vet i dag at utvikling er en livslang prosess som begynner før fødselen og fortsetter gjennom hele livet. Folk kan alltid lære nye ferdigheter fra fødsel til voksen alder fordi hjernen aldri slutter å vokse og endre seg som respons på miljøer, opplevelser og relasjoner. De siste tiårene har det vært en fremvekst der utdanningsforskning har integrert nevrovitenskap i studier på læring og undervisning; pedagogisk nevrovitenskap.
Pedagogisk nevrovitenskap
Pedagogisk nevrovitenskap sees på som en gren av vitenskapen som belyser bestemte aspekt ved læring. Når vi bygger nevrale nettverk, former og omformer hjernen seg som et resultat av erfaring, påvirket av det fysiske, det kognitive og det affektive. Når du lærer en ny ting, får ny kunnskap og nye ferdigheter, endrer hjernen seg (neuroplasticity), og det er denne prosessen som skaper «reservoaret» for læring i hjernen (langtidsminnet). Evnen til å lære er dynamisk, ikke fast.
Fordi læring skjer når vi bygger på erfaringer som igjen er forankret i våre kulturelle kontekster, er læringsmiljøer responsive på kultur.
Avsluttende kommentar
Å oppdatere seg på forskningen om hvordan læring skjer, kan gi virksomheter mulighet til å utvikle effektive og presise læringstiltak. Kunnskapen om læring springer ut fra flere fagfelt. Hvis man feks. bruker forsknongen fra pedagogisk nevrovitenskap og planlegger alle læringstiltakene ut fra de premissene som vår hjerne fungerer, vil det gi større ROI.
Hvis man i tillegg er klar over den kulturen man har i selskapet, og dens påvirkning dette har på læring, da begynner man å snakke om ordentlige superkrefter for læringstiltakene.
Å forstå hva læring er og hvordan læring skjer, er grunnleggende for å utvikle effektive og målrettede læringstiltak. Å forstå hva læringskultur er, og hvor moden din virksomhet er på dette, er også en av faktorene som påvirker ROI i tiltakene.
Bruken av teoretisk innsikt i design av læringsprosesser har ofte vært begrenset til noen modeller og har blitt kritisert for å være for enkle. I innlegget «Pedagogikk møter næringsliv»., kan du finne mer informasjon om “Hvordan læring skjer”.